Vrimleboken er her

Som barn lette jeg i vrimlebøker i timevis. Aller best likte jeg torget og gården. Man finner noe nytt hver gang man blar gjennom.

Nå kan man i en slik bok lete etter seg selv, eller bestemor, eller sin egen hund, et sted mellom mange andre mennesker.

Siden 30. oktober finnes vrimleboken. Figurene lager man som i bildeboken. Det kan være ditt eget barn, familien, venner, men også et påfunnet vesen eller kosedyret. Så velger man stedene, og på hvert oppslag er figurene gjemt et sted.

Man kan laste opp bilder av figurene, og av stedene også. For eksempel av lekeplassen rundt hjørnet eller av hytta fra forrige ferie. Så leter man etter sin egen ferie i boken, og hele familien er med. Jeg synes det er en skikkelig fin gave, og alle rundt bordet har det gøy, de små like mye som morfar.

Jeg undervurderte hvor vanskelig det er. I bildeboken ser man figuren stor for det meste. I vrimleboken er den bitteliten, sitter blant mange andre mennesker og må likevel se lik ut på hvert oppslag.

Så kommer gjemmingen. En bilde-KI maler ikke alltid en figur akkurat der man vil ha den. Men den som trykker «Vis meg morfar» i boken, vil også se akkurat morfar. Der satt jeg mange kvelder.

I tillegg er et slikt oppslag enormt for trykk. Det trenger mange ganger flere bildepunkter enn en vanlig boksid, for at også de små figurene i kanten skal bli skarpe. Det koster mye regnetid. Å male en hel vrimlebok tar derfor mye lengre tid enn en bildebok, og hver side kontrolleres etterpå en gang til.

Jeg er ikke ferdig ennå. Figurene skal bli enda mer lik bildet, og det skal bli plass til flere figurer på en side. Med den første vrimleboken kom også det første ønsket: En familie ville at alle virkelig skal kunne finnes på hver side. Det går nå.

Det meste gjør jeg om kveldene når sønnen min sover, ofte til langt på natt. Da ser jeg på oppslag og leter selv.