Personlig barnebok i Tingatinga-verdenen

Tingatinga-maleriet er en moderne kunstskole med egen historie. Den går tilbake på Edward Saidi Tingatinga, som begynte å male i Dar es Salaam på slutten av 1960-tallet. Han arbeidet på kvadratiske plater med kraftige farger og viste framfor alt dyr, men også mennesker. Suksessen hans spredte seg, og unge malere sluttet seg til ham. Slik oppstod skolen, som snart fikk sitt midtpunkt i Msasani, en landsby nær Dar es Salaam.

Man malte med sykkellakk, en blank emaljemaling, på hardfiberplater. Materialet gir bildene deres dekkende, lysende flater. Dertil kommer klare konturer og mønstre inni formene: prikker, striper, svinger. At fargen nesten virker som lakk, hører med til utseendet.

Tingatinga døde i 1972, men skolen ble stående. Smithsonian Libraries oppsummerer Yves Goscinnys bok om maleriet slik: Grunnleggeren begynte i 1970 å utdanne fem elever, nemlig Simon George Mpata, Tedo, Ajaba, Linda og Adeusi. Den første generasjonen utdannet en andre, og den snevre kretsen rundt grunnleggeren åpnet seg. Ifølge oppsummeringen tar et kooperativ seg av salg og markedsføring, og maleriet har blitt mer mangfoldig.

Dermed har også stilen forandret seg. Tingatingas egne bilder var ryddige og viste oftest ett enkelt dyr. Senere malere fylte den frie flaten med planter og flere dyr, og i nyere tid kom bysener og fortellende bilder til. Det tett fylte, sterkt mønstrede utseendet vårt tilsvarer derfor snarere de senere malergenerasjonene enn grunnleggerens tidlige, sparsomme plater.

Bildene våre er en barneboktilpasning i dag og overfører elementer fra denne tradisjonen fritt: de kraftige konturene, de dekkende fargene, mønstrene. Barnet ved skogselva på eksempelbildet vårt og figurene i boka di hører til denne frie overføringen. De kommer ikke fra tingatinga-maleriet selv.