Personlig barnebok i cordel-tresnitt

Literatura de cordel er navnet på trykte versefortellinger i små hefter. Navnet kommer fra Portugal, der slike hefter ble hengt opp på snorer på markedene. I Brasil utviklet tradisjonen seg fra slutten av 1800-tallet, framfor alt i nordøst. Som banebryter regnes poeten Leandro Gomes de Barros (1865-1918) fra Paraíba, hvis hefte fra 1893 nevnes som det eldste kjente brasilianske cordel-heftet. I 2018 skrev Brasils nasjonale institutt for historisk og kunstnerisk arv (Iphan) literatura de cordel inn som immateriell kulturarv, uttrykkelig også med tresnitterne. Tradisjonen lever altså videre.

Tresnittet fantes ikke på heftene fra begynnelsen. Tidlige utgaver hadde oftest pyntelister eller metallklisjeer som uansett fantes i trykkeriene. Enkelte treklisjeer dukket opp fra 1907. Nordøstens egen tresnittkunst utviklet seg ifølge Instituto Brasil Solidário fra 1940-tallet, fordi den tilbød en enkel og billig måte å lage titelbilder på. Mange poeter skar nå trykkblokkene sine selv, delvis med improviserte verktøy.

Håndverket følger en tydelig logikk: Fra en trekloss skjæres alt bort som skal forbli lyst i trykket. De gjenstående, hevede flatene tar imot farge og trykkes på papiret. Fra én blokk kan man illustrere så mange hefter som helst. Typiske trekk er derfor forenklede figurer, kraftige kontraster mellom lyst og mørkt og skjærespor som man fortsatt ser i det ferdige trykket. Titelbladene er ofte trykt i svart på farget papir.

Fra 1960-tallet nådde dette bildespråket også utstillingene, og fra 1970-tallet solgte gallerier enkeltark. Blant kunstnerne som gjorde egne verk av det, finnes J. Borges og Gilvan Samico.

Bildene våre overfører denne virkningen til en barnebokillustrasjon i dag og etterligner ikke noe bestemt tresnitt. Skog, rev og lykt er vårt motivvalg for eksempelbildet, og den gule aksenten for sol og lampeskinn er et tillegg fra oss og ikke noe trekk i tradisjonen. Ingenting trykkes: Bildet lages digitalt og etterligner snittlinjene.