Personlig barnebok i risografi

Risografi er en sjablongmetode. Maskinen skjærer med et termisk hode fine åpninger i en tynn folie, den såkalte masteren, og legger den rundt en trykksylinder. I sylinderen er det trykkfarge i nøyaktig én kulør. Når den dreier seg, presser den fargen gjennom åpningene ned på papiret som mates fram.

Siden en sylinder bare rommer én farge, deles et flerfargebilde opp i separate fargeplan: hvert plan får sin egen master, og papiret går gjennom maskinen én gang per farge. Fargene er halvgjennomsiktige. Ligger to plan over hverandre, blandes en tredje farge i overtrykket. Siden papiret legges inn på nytt for hver runde, havner planene aldri nøyaktig oppå hverandre. Denne forskyvningen og små forskjeller innenfor et opplag hører til metoden og er en del av utseendet.

Teknikken kommer fra Tokyo. Noboru Hayama åpnet der 2. september 1946 duplikatorselskapet RISO-SHA. «Riso» betyr «ideal» på japansk. I 1958 lanserte selskapet sin egen maskin, RISO-GRAPH, i 1980 fulgte varemerket RISOGRAPH, og i 1986 kom den første digitale maskinen, Digital 007. Maskinene ble utviklet for å duplisere dokumenter raskt og billig, ikke for kunst.

Designere, illustratører og små trykkverksteder oppdaget senere hva metoden gjør synlig: kraftige dekorfarger, korn, overlagringer og tilfeldighet. RISO skriver selv at maskinene er populære blant kunstnere over hele verden, særlig i Europa. Gabriella Marcella ble kjent med riso-skriveren ved Pratt Institute i Brooklyn og bygde opp studioet RISOTTO i Glasgow. I London grunnla Jackson Lam og Ken Kirton i 2009 Hato Press, som gir ut zines og bøker i risotrykk.

Bildene våre er ingen risotrykk. De lages ikke i en RISO-maskin, men er dagens barnebokillustrasjoner som fritt overfører trykkets karakter: få faste farger, overlagringer, korn og lette forskyvninger.